Fru Staff: Jaså, dere er kommet for å glo! Det kan vel i grunnen ingen laste dere, etter slikt et smell . Men jeg kan fortelle dere hva som virkelig hendte: Jeg sier dere, det var ikke bedre her i Liadalen i natt enn det var i Sodoma og Godmora. Tordne gjorde det, og ild og svovel regnet.Og der stod jeg, som Lots hustru, - i bare serken. Men så kom heldigvis Martin, og forklarte hva som hadde hendt.

- Hva var det du sa gutten min?

Martin: Der går kruttverket! Nå er Frølichene i Himmelen.

Hørte de smellet ?

Jeg kan fortelle

Frølich han sprengtes

i stumper med krutt.

Hvem skal oss lære

hjelpe og nære

når ei de Frølichs

er blant oss no’ mer?

Fru Staff: Hysj unger! Se hvem som kommer. (Peker på fru Frølich

Fru Frøhlich – så godt å se Dem. De og barna er i god behold ser jeg..

Fru Frølich: Jeg tok med meg barna til byen straks det ble stille. Vi fikk bare små skrammer, men hushjelpen vår Anna ligger ennå. Hun trenger nok bare å hvile noen dager arme menneske.

Fru Staff: Og Deres mann, bestyreren?

Fru Frølich: Han ble tilbake for å lede redningsarbeidet. Er det ingen som har sett ham?

Pakkepike: (Stopper fru Frølich rett før hun går) Fru Frølich! Hva skal det bli med oss, nå når verket er borte?

Fru Frølich: Med Guds hjelp og egen flid, skal vi nok klare oss barnet mitt.

FRU STAFF : Er det virkelig ingen som har sett hr. Frøhlich ?(til fru Frøhlick) De må jo være fra dem av redsel. Jeg går gjerne med Dem oppover dalen for å se om vi kan se tegn etter ham. Følg gjerne med alle , det er langt bedre å gå i flokk når vi nå får se de fryktelige ødeleggelsene på nært hold.

Barna går og synger den lille sangen (Hørte de smellet…) .

FRU STAFF: Hysj, hysj ! I en sådan stund passer en oppbyggelig salme så meget bedre. " Vår Gud han er så fast en borg" skulle passe. Bli med alle sammen…

Vår Gud han er så fast en borg

Han er vårt skjold og verge

Han hjelper oss av nød og sorg

Og vet oss vel å berge

Vår gamle fiende hård

Til strid i mot oss står

Stor makt og arge list

Han bruker mot oss visst

På jord er ei hans like.

Vår egen makt er intet verd

Vi var hel snart nedslagne

Men en går frem i denne ferd

For ham må all ting bugne

Vil du hans navn få visst

Han heter Jesus Krist

Den høvding for Guds hær

I ham kun frelse er

Han marken skal beholde

Om verden full av djevler var

Som vilde oss opsluke

Vi frykter ei - vi med oss har

Den som Guds sverd kan bruke

Er verdens fyrste vred –

Og vil oss støte ned

Han ingen ting formår

Fordi alt dømt han går

Et Guds ord kan ham binde

Det ord de skal vel lade stå

Og utakk dertil have

Ti Gud han selv vil med oss gå

Alt med sin ånd og gave

Og tok de enn vårt liv –

Gods, ære, barn og viv –

La fare hen – la gå

De kan ei mere få

Guds rike vi beholder.

FRU STAFF: Ja, nu nærmer vi oss jernbanebroen, Ljansviadukten. Det er slett ikke sikkert at den står der ennu. Vi kan komme til å se et grufullt syn om litt. Ja, nu er dere advart. Men jeg går likevel videre – Hr. Frøhlich skal finnes !

( Går litt videre – kommer ivrig tilbake)

FRU STAFF: Gud skje lov – Ljansviadukten er der fremdeles ! Følg etter meg allle sammen !

Fru Staff: Tenk om det hadde kommet et tog da det smalt! Da hadde toget blåst hundre fot ende ned.

Torbjørg: Dyna mi blåse bort. Pappa skrek jeg skulle dra den over meg. Men den blåste vekk. Så kom det masse spisser som stakk meg.

Da det hadde vært stille veldig lenge, krøp jeg ut mellom veggen og kjellermuren.

FRU STAFF: Gud holdt en hånd over deg, Torbjørg, arme barn. Gudskjelov at alle barn her i dalen ble spart. Intet er mer passende nå barn, enn at dere synger "Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare" .

Følget kommer oppover veien, og møtes av en svart og forbrent Harald Frølich. Jonine møter sin mann med en blanding av glede og forferdelse. Gjensynsglede.

Harald Frølich: Faren er over! Kom kyss meg barn!

FRØHLICH: Jeg kjempet mot skadeilden i hele natt – og dette kruttmagasinet reddet vi ! Men jeg er redd det er gått riktig ille med selve kruttverket. Verksmester Johnsen har en tung dag, han mistet to av sine. Dere som orker, bli med meg ned til restene av det som en gang var vårt stolte verk. Herregud – vi har mistet to mann og et helt verk !

FRU STAFF: Er det virkelig tilrådelig at kvinner og barn går dit ned ?

FRØHLICH: Det blir ille, men en hver får bestemme selv hva de kan klare.

Rykende ruiner. Kruttrøyk. Brente plankebiter. Folk hoster.

Verksmesteren: Her mangler en mann. Har dere sett noe?

Fru Staff: Det skulle vel ikke være sønnen din?

Verksmesteren: Nei, han ligger her. (Peker på et blodig laken.)

Den andre må ha fløyet lenger.

Her var de på vakt i stampehuset. (Viser restene av kruttverket.)

FRU STAFF: Hr. Frøhlich ! De vet jeg skriver ofte viser, og nu har jeg skrevet en om nattens tildragelser her i dalen. Om de synes det passer og tillater, kunne jeg kan hende synge den ?

Så vær glad og pris din skaper

Omkved

FRU STAFF: Ja, Hr. Frøhlich – jeg håper De hørte godt etter, spesielt siste verset. Jeg taler på vegne av mange her i Liadalen.

Hva gjør vi nu ?

HR. FRØHLICH: La oss gå alle opp til min bestyrerbolig. Jeg har noe jeg vil meddele dere der oppe.

Verksmester Johnsen, bli med De også. Jeg sverger, De skal ikke lide noen nød etter dette som er hendt.

Harald Frølich: Her står jeg ved mitt livs ruiner. Dog ser jeg av røgen stige, som fugl Føniks, håpet om en annen fremtid. En tid da hver mann kan forsørge seg ved sine henders flid. Uavhengig av industriens larm og skadelige dunster.

FRU FRØHLICH: Ja, la oss bygge opp noe annet – noe helt nytt ! Vi bygger en husflidsskole her, - til gavn for alle. Søm og veving, treskjæring og børstebinding, spon – og halmarbeid skal sysselsette de ivrige hender, ikke minst de kvinnelige hender. Mitt motto er: Husflid og kvinnens utdannelse til uavhengighet av mannen !

(guttene:)

Tungindustrien, nede i lien, ei av den skjønneste kunstner er født.

Kom la oss veve, høvle og streve, så vi til sådant ei mer er nødt.

( Pikene:)

Husflid er tingen, Frihet fra mannen, det er vår fremtid, ja,- kvinnernenes pryd.

Ti mens han vaser, kriger og raser, Kjemper vi kvinner for frihet og fred.

( Alle: )

Flid må vi lære, dyktige være, kom nå så værner vi landet med flid.

Kom la oss veve, høvle og streve -. Vi må se fremad – og starte på nyt !

Ja – vi må se fremad og starte på nyt !